Gårdsdrift

Gårdsdrift er en eiendom det drives landbruk på. Gården inkluderer som regel innmark og utmark, samt våningshus og driftsbygninger. En gårdsdrift er oftest eid av en bonde som vil normalt også bo på eiendommen, men kan også forpakte bort hele eller deler av den. En gård kalles derfor ofte også for en bondegård. Eieren av gårdsdriften kalles en gårdbruker og kan være enten bonden selv eller en forpakter, tidligere også en leilending. Gårder kan også eies og drives av et sameie eller et firma. Gårdsdrift defineres som næringseiendommer i Norge.

Gårdsdrift i Norge

Betingelsene for gårdsdrift er svært ulike i Norge. Fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. Gårdsdrift i slike omgivelser krever mye fleksibilitet noe norske bønder viser gjennom at de ofte finner andre inntektskilder enn selve gården. Jakt og fiske samt håndverk blant de steg bønder i Norge tar for å supplere inntekten til gården.

I Norge har man også hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta en gårdsdrift. Tradisjonellt sett har vi hatt gårder som det har hvilt odel på. Eldste sønn på gården hadde odelsretten. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie ved eierskifte. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene.

En gårdsdrift kan ha mange ulike bygninger. En stor gårdsdrift krevde et hus for hver enkelt funksjon på gården, mens en mindre gårdsdrift krevde mer flerfunksjonelle bygninger. I Norge kan man også se noen gårder, hvor de har basert sin gårdsdrift rundt fiske og jakt, ha sjøhus og naust som en integrert del av gården.

Gårdsdrift i Norge har lang historie og var en av våre store eksportkilder før olje-eksporten. Spesielt da laksefiske, som alltid har vært en god eksportnæring for Norge.