Landbrukspolitikk er distriktspolitikk

Forarbeidet til den nye landbruksmeldingen er i full gang. Forrige uke hadde landbruks- og matminister Brekk møter med de viktigste organisasjonene i landbruket der han fikk synspunkter på arbeidet med meldinga. Så følger turen til representanter for forbrukerinteressene, industrien, handelen, miljøorganisasjonene og ulike landbruksrelaterte interesser.

Stasråden ønsker en åpen og bred prosess med betydelig medvirkning fra berørte grupper, kunnskapsmiljøer og organisasjoner, og sentralt i dette er vårens regionale samrådsmøter rundt om landet. Statsråden sier selv at det er de spesielle regionale utfordringene som skal stå i fokus på disse samrådene, og at han ønsker å lytte til hva folk har å si.

Aktørene innen landbruket forbereder nå hva som skal framføres i de regionale samrådene, og ulike synspunkt har for lengst kommet fram i media. Alt fra Per Olaf Lundteigen som maner til et nytt bygdeopprør, Grong-ordfører Erik Seem som vil fjerne statsråden og til leder Jon Trøite i Nord-Trøndelag Bondelag, som går mer pragmatisk til verks og vil ha en annen fordeling av arealtilskudd.

Felles for disse er et ærlig og oppriktig engasjement for det norske landbruket, og alle innspill bør mottas med åpent sinn etter som vi nå står foran et svært avgjørende år når det gjelder framtida for den norske bonden.

Vi støtter selvsagt de som mener at hele landbruket nå trenger et generelt løft, men ser også det taktisk kloke i å sette det hele inn i en distriktspolitisk sammenheng. Ser man innad i landbruket er det ingen tvil om at timelønna er lavest i ytterområdene der det meste av produksjonen er knyttet til storfe og sau. Her er samtidig mulighetene for annet arbeid minimale.

Dersom innspillene rundt om i landet bidrar til at den kommende landbruksmelding har en overordnet tema om bosetting og landbruk over hele landet, så har man kommet langt.

Dette engasjerer folk langt ut over landbrukets egne rekker og vil øke sjansen for framtidige løft når det gjelder budsjettvirkemidler.

Folk skjønner at landbruket produserer fellesgoder for samfunnet ut over det å produsere mat. Derfor er det også mye mer legitimt i dag å bruke samfunnets midler gjennom jordbruksavtalen.

Et stort antall gårdsbruk i drift over hele landet og en variert bruksstruktur er en grunnpilar i distriktspolitikken, og dessuten en avgjørende forutsetning for å hindre at kulturlandskapet gror igjen og at viktige miljøverdier verdier går tapt.